"En stasjon i labyrinten"                                                              

Int: Jeg vil beskrive bilden dine som filosofiske, med en tematikk som ofte ligger såpass skjult at den umiddelbare erkjennelse av innholdet eller budskapet uteblir. Du kan servere problem-stillinger og noen ganger løsningsforslag, men bildene dine tvinger seeren til selv å gruble, en "Tenk selv"-oppfording henger ofte ved de bildene du har malt de siste årene.

Nygård: Det er ingen upresis observasjon, jeg oppfatter bildene mine som litterære...

Int: Påvirket av hvem ?

Nygård: Vel, Kafka var sentral, i hans diktning finner du ikke dette evige maset om hjerte/smerte, det er livet, selve labyrinten, som er interessant. Det enkleste i livet er jo de to kjønn, temaet er jo dessuten allerede utbrodert av bl.a. Ibsen. Overproblematiseringen av forholdet mellom kjønnene er trivielt, det trivielle blir trivielt i det øyeblikk det blir et problem. Til disse som har mistet både indre og ytre kontakt med elementær skapende aktivitet har jeg bare èn beskjed: Vask koppene! Rydd på loftet! Så kan vi ta fri og møtes til dialog. Det finnes et indisk begrep, tamasic, som betegner den energi som får mennesket til å ønske å slappe av, ikke gjøre noe, denne energi er ikke minst utbredt i Trøndelag, men her har idèen om det å slappe passivt av fått honnør-betegnelsen "å ha det koslig". Sofakultur!

Int: Jeg aner en viss nedlatenhet...

Nygård: Jeg kan virke overlegen...men det er da ingen grunn til å være underlegen.

Int: Tilbake til temaet, litterære påvirkninger.

Nygård: Huxley. Vidunderlige nye verden er en modig roman og Aldous Huxley var en modig mann, en fantast. Han åpnet dører i sitt og andres hoder, det er forbundet med en viss fare.

Int: Noen norske ?

Nygård: Først og fremst Bjørneboe, han iscenesatte de kafkaske tanker i kjente omgivelser.

Int: Fortell litt om kunstneren Kenneth Nygård ?

Nygård: Mitt billedspråk er ikke tillært, det var med meg. I dèt ligger særlig det å kunne konsentrere det uuttalte innenfor en ramme, uten å bli begrenset av rammen. Etter utdannelsen har jeg etterhvert fått en fornemmelse av at det er selve rammen som er interessant, det å begrense seg innenfor tilværelsens rammer. Det virker på meg som om det å være trendy har blitt livsoppgave numero uno, og med på det lasset følger selvfornøydheten. Innen kunsten medfører dette at vi ender opp med en dekorasjon av vår egen tid, en plaster-på-såret-kultur. Det selvfornøyde er intet værende sted. Jeg tror vi alle skjønner dette i gitte sammenhenger, når virkeligheten kommer på besøk nytter det ikke å være trendy, da gjelder det universelle språk: glede over møte, savnet ved tap. Dette er et universelt språk, og herunder hører billedspråket, billedkunsten. Desto mindre trendy, desto bedre. Jeg misliker sterkt å se folk som har passert 30 og fremdeles ønsker å være ungdommelige, hvor språket benyttes til å være kamerat, men hvor man glemmer seg selv, for å være trendy. I mitt billedspråk prøver jeg å fortelle det jeg vet, uavhengig av Rimbauds latterlighet om at man må være absolutt moderne.

Int: Du er opprinnelig nordfra, har reist mye og har flere lengre opphold i Italia bak deg. Til Trondheim kom du i 1972. Beskriv Trondheim med noen ord.

Nygård: Jeg tror man har samme mulighet her som et hvert annet sted i verden. Mangelen på friskhet, og det faktum at kultur blir tatt vare på av de som ønsker sin egen tilværelse bekreftet er neppe særegen for Trondheim. Likevel kan det virke som om kreative mennesker må forlate byen på et visst punkt for å komme videre.

Int: Du var nestformann i Trøndelag Bildende Kunstnere, i 1980-81, men er ikke medlem lenger. Hvorfor ?

Nygård: Man er jo ikke født inn i en fagforening...vel, jeg er ingen tilhenger av isolerte grupperinger, jeg omgås mennesker. Jeg finner det fruktbart å bruke tid sammen med folk i alle mulige yrker. Fra gulv til topp. Og det interessante her er at nettopp da, i kontakt med enkeltmennesker, er positivismen og hjelpsomheten, når man ønsker å få til noe. I kontakt med enkeltmennesker finner jeg den kvalitet vi med ett godt norsk ord kaller raushet. Hadde det bare vært like greit når man i labyrinten må forholde seg til de byråkratiske kontorer, som er en annen side av de samme isolerte grupperinger. Kanskje det i disse grupperinger blir for stor avstand til selve livet ?

Intervjuet ble foretatt natt til 28. April 1995.  Intervjuer var Per Kongsdal- og artikkelen er gjengitt i original tilstand med  tillatelse.  Tilbake: artbreak-hotel